.jpg)
Forfattere: Anne Merete Bjørnerud, Marion Kilde og Sigrunn Vik
Når kommunene mangler arbeidskraft og flere står i utenforskap, må vi finne nye måter å løse oppgavene på. Det er ikke bare en dobbel utfordring, men også en unik mulighet for inkludering, bedre oppgavedeling og et sterkere lokalt samarbeid. For parallelt med bemanningsgapet finnes et stort, ofte usynlig, ressurslager i lokalsamfunnet. Men hvordan finne og mobilisere det?
Kunnskapen om frivillig innsats er tydelig: Mange vil bidra, men blir sjelden spurt. Frivillighetsbarometeret viser at 41 prosent av dem som ikke har vært frivillige det siste året, kunne tenke seg å bidra. Når vi ikke kobler behov og bidragsvilje, taper vi dobbelt: Vi mister både kapasitet og muligheten til å gi flere en rolle i nærmiljøet. Det handler ikke om å erstatte ansatte, men om å supplere – og om å gi flere muligheten til å oppleve mening og mestring. Frivillig arbeid er en arena for sosialt fellesskap som kan forebygge ensomhet og utenforskap, og gi tilgang til nettverk og læring. Over tid kan dette bidra til bedre helse og dempe presset på helsetjenester.
Nasjonale føringer er tydelige på behovet for å løse oppgaver i samspill med andre. Spørsmålet er ikke lenger om kommunen skal gjøre alt selv, men hvordan oppgaver kan løses sammen med innbyggere, sivilsamfunn og næringsliv. Det forutsetter at kommunen – og andre aktører – inviterer bredere og aktivt inkluderer dem som ikke er organisert i dag, også på nye arenaer.
Under pandemien så vi mange gode eksempler på hvordan enkeltmennesker tok initiativ og hjalp naboer og lokalsamfunn. Utfordringen er å få til den samme mobiliseringen i hverdagen, ikke bare i krisetider. Å ta i bruk ubrukte ressurser i befolkningen er viktig for totalforsvaret, demokratiet og bærekraften i det offentlige. Skal vi få til oppgavedeling i praksis, må kommunen lede an. Tre grep peker seg særlig ut:
1. Del kunnskap om behov og oppgaver – det utløser motivasjon og eierskap.
I en kommune ble det synliggjort i folkemøter hvilke oppgaver helsepersonell faktisk bruker tid på, også de som ikke er helsefaglige. Innsikten gjorde det lettere å forstå både behovene og hvor man kan bidra.
2. Skaff oversikt over det som allerede finnes – så flere kan finne veien inn.
I en annen kommune viste offisielle oversikter få tilbud, men gjennom samfunnslytting og systematisk kartlegging kom det fram langt flere aktiviteter. Når tilbudene ble synlige, sank terskelen for deltakelse og flere meldte seg som frivillige.
3. Bygg relasjoner før behovet oppstår – og gjør innsatsen bærekraftig over tid.
I en tredje kommune ble nabolagsmiddager brukt som møteplasser i samarbeid med skoler og borettslag. Nye relasjoner senket terskelen for å ta kontakt senere – enten for å be om hjelp eller for å bidra.
Eksemplene viser at det handler om innsikt, involvering og muligheter. Løsningene finnes ofte allerede lokalt. Utfordringen er ikke mangel på ressurser, men hvordan vi får dem til å virke sammen, slik at de skaper større verdi i praksis.
